Artikkel er gjengitt som den er skrevet i Klassekampen Mandag 3.Juli 2017. Se bilder og link til PDF nederst i innlegget.

Når en radikaler aldri kaster

I en kjeller på Bekkestua i Bærum oppbevarer Audun Engh sitt motkulturelle arkiv med Gateaviser og anarkistpamfletter.

Tidligere Gateavisredaktør Audun
Engh har tatt vare
på hvert nummer
av Gateavisa siden
oppstarten i 1970.
KULTURARV
Av Ingrid Grønli Åm (tekst) og
Tom Henning Bratlie (foto)
– Arkivet mitt er egentlig bare
et resultat av at jeg aldri har
kastet noe. Det har jeg ikke
hatt tid til!
Audun Engh står med hodet nedi en trådkurv stappet
med Gateavisa.
Tusenvis av eksemplarer av
den satiriske og samfunnskritiske avisa og andre motkulturelle trykksaker har overlevd
branner og flyttesjauer i kasser i kjelleren takket være
den tidligere redaktørens
manglende evne til å kaste.
Hvert eneste nummer har
han tatt vare på siden de to
første stensilerte arkene ble
stiftet sammen i noen hundre
eksemplarer i juni 1970 under
tittelen «Oslo Gateavis». På
sitt meste nådde avisa, som
har røtter i alternativkulturen
og anarkistbevegelsen, 20.000

eksemplarer i trykt opplag.
– Det er nokså kaotisk her.
Men jeg driver og sorterer,
sier han, mens han graver
frem gulnede trykksaker
med frekke overskrifter.
Inn til Nasjonalbiblioteket
Ikke all kultur har funnet veien inn i offentlige arkiver.
Heldigvis finnes det idealister
som har tatt vare på mindre
anerkjente sider ved den norske kulturarven. I sommer får
Klassekampen komme på besøk til noen av dem og kikke
på subversive skatter.
I tilfellet Engh er det i siste
liten: Gateavis-arkivet er
nemlig i ferd med å få et pent
møblert hjem for ettertida i
Nasjonalbiblioteket. Engh er i
full sving med å sortere aviser,
redaksjonelt arkivmateriale
og avisartikler om Gateavisa
fra kjelleren i det hvite trehuset på Bekkestua i Bærum.
Tidlig ute med trykksaker
Ikke at det ikke er pent og møblert hjemme hos Engh også,
altså. Bare veggpryden røper
at vi er på besøk hos en gammel raddis.
I stua henger indianerkunst
fra Mexico og en Kjartan Slettemark-plakat med Richard
Nixon donert Gateavis-redaksjonen av kunstneren selv, etter at deler av hans berømte
«Nixon Visions»-serie figurerte som midtside i 1973.
I anledning Klassekampens besøk har Engh vært i
kjelleren og hentet fram et lite
utvalg aviser som nå brer seg
utover stuebordet, i selskap
med britiske musikkblader,
bohemlitteratur og anarkistpamfletter.
Nummer 7, september 1977
(4 kroner) har svart bakgrunn,
skjelvende rødt tittelhode og
det gjennomborende blikket
til to kjente tryner: forfatter
Jens Bjørneboe («Om rettsstaten Norge») og Sex Pistols-vokalist Johnny Rotten.
En irrgul, skrevende kvinne med et øye mellom beina
pryder forsida til nummer 110
fra 1985, signert Christopher
Nielsen.
– Vi som var med i Gateavisa mener jo at ideene som
da var sære, nå har blitt vanlige. Bare det å gi ut trykksaker uten forlag og å ha flere
redaktører, sier han.
– Det var ofte de som holdt
ut lengst natta før vi skulle levere et nummer på trykkeriet,
som fikk det siste ordet.
Parodi på Klassekampen
Det var blant annet kampen
mot ml-ernes autoritære ideologi som engasjerte redaksjonen.
– Vi krevde å få beholde alle
borgerlige friheter, og supplere dem med nye, sier Engh.
På bordet ligger også Gateavisas parodi på avisa du holder i, «Gatekampen» – «Avisa
til provotariatets enhetsparti», fra 1977. «Provoserte i alle
land, foren dere!» står det
skrevet over tittelen. For lesere som ikke alltid klarer å
henge med på utenriksredaksjonens dekning av kurdiske
frigjøringsgrupper, kan forsidesaken fortsatt sette smilebåndet i bevegelse: «NPP s-f i
Nitritsia hilser PEP g-k!»
– I dag har Klassekampen
nesten blitt Gateavisa. Dere
har bredde og vilje til å slippe
til rare meninger, sier Engh, i
det redaksjonen får ta som et
kompliment.
Kritisk med snert
Enghs beste minne fra tida i
Gateavisa var intervjuene han
gjorde med Allen Ginsberg,
Patti Smith og Odd Nerdrum.
– Vi intervjuet kunstnere
som var relevante for våre ideer, sier han.
Han traff Patti Smith i studioet hennes i New York i
1976, da hun var i ferd med å
spille inn sin andre plate.
«Veldig visjonær», husker han
henne som.
– Til høsten skal en ny redaksjon relansere Gateavisa.
Hva tenker du om det?
– Det syns jeg er veldig fint.
Gateavisa er antakelig den
eneste av undergrunnsavisene internasjonalt som har
overlevd.
– Burde de ikke heller finne
på noe nytt?
– Nei, det syns jeg ikke. Det
har vært alternative bevegelser så langt man kan spore tilbake i historien. Fra Christiania-bohemen til hippiene og
pønkerne – alt henger
sammen. Ingen har funnet
opp kruttet på nytt.
– Hva håper du den nye redaksjonen kommer til å gjøre?
– Jeg håper at de oppdager
noen nye saker, ideer og løsninger. Det var en periode at
Gateavisa var sinte og Blitzaktige. Det var ikke poenget.
Poenget var å være artige og
ironiske!

Rød Front i boden
Det var som frilanser for NRK
at den unge Engh først kom i
berøring med Gateavisa. Året
var 1971, og journalisten skulle ut og rapportere om ungdomskulturen i Hjelms gate 3.
– Så ble jeg bare der!
Engh var egentlig en konservativ ungdom med sympati for Høyre.
– Jeg oppdaget motkulturen før politikken, sier han.
Engh ble en del av redaktørkorpset til «godt utpå
1980-tallet». Han anslår at det
på det meste gikk med rundt
50 timer i uka på det ulønnede
avisarbeidet. Dette kombinerte han med jusstudier.
– Det var merkelig å bevege
seg mellom de to verdenene,
fra slipskledde studenter til
utfrika folk, sier han.
Jussen skulle bli en naturlig forlengelse av det journalistiske prosjektet. Gjennom
jusstudentenes rettshjelpstiltak Jussbuss ble Engh hyret
inn av Oslo kommune til å
jobbe med bevaringen av bebyggelsen på Oslos østkant,
etter at store protester hadde
fått bystyret til å snu planene
om riving.
– Vi samarbeidet med beboerne og opprettet borettslag,
forteller han.
På stuebordet ligger også et
funn fra tida Engh brukte på å
tråle bydelene i øst. Bevaringsarbeidet innebar å bryte
opp avstengte boder etter folk
som hadde flyttet. I en slik
bod fant han en tjukk perm
med interne dokumenter fra
den sosialistiske studentorganisasjonen Rød Front. Sjargongen vitner om hemmeligholdet som omga deler av venstresida på 1970-tallet.
Grader av anarkisme
Engh har ikke pensjonert sitt
radikale engasjement. I dag
finner det utløp i en interesse
for bevaring av tradisjonell arkitektur, i samme forening
som Prins Charles. Han ser
det som en naturlig forlengelse av Gateavis-arbeidet.
– Gateavisa handlet om kritikk av autoritære ideologier.
Det var tre store autoritære
ideologier i det 20. århundre:
kommunismen, fascismen og
modernismen. Modernismen
lever fortsatt, sier han.
Modernistisk arkitektur er
preget av et ønske om å forkaste alt, for å bygge nytt, mener Engh.
– Det å være radikal er å
stille spørsmål til vedtatte
sannheter, ikke nødvendigvis å forkaste alt, sier han.
Engh mener det bør være et
samspill mellom det verdikonservative og det radikale.
– Så du er ikke anarkist?
– Det finnes alltid grader av
anarkisme. Jens Bjørneboe sa
engang til meg at et samfunn
er sunt i den grad det har
anarkistiske trekk. Liberale
samfunn må bygges steg for
steg.
Som en hybel på Sogn
Nå er altså Engh i gang med å
overlevere sitt motkulturelle
arkiv til Nasjonalbiblioteket.
Her fi nnes også pamfl etter og
plakater fra litterære miljøer,
teatergrupper og pønkband
over hele landet som ble sendt
inn til Hjelms gate 3.
Neste år kommer det også
en bok på Vega forlag, med
det beste fra Gateavisa 1970–
1986. Engh er redaktør.
– Arkivet er som et tidsbilde
på en hybel på Sogn studentby i 1976. Plutselig dukker det
opp en avisartikkel om noe
jeg var opptatt av. Man kan
lett bli fortapt!
ingridga@klassekampen.no

LINK til PDF sendt til oss fra Klassekampen som publisert i avisen:
TRYKK HER!